februar 2013

lost and found


Mandag dro mamma og jeg tidlig til Levanger sykehus, og det første jeg gjorde var å ta nye blodprøver. Etterpå gikk mamma og jeg til kantinen for å spise litt frokost. Etter en liten time fikk jeg sette meg i en supergod stol og varme opp blodårene i den ene hånden mens sykepleien ordnet med saker og ting. Uansett hvor mye jeg sitter med varmepute på hånden så kommer ikke årene helt frem, så sykepleien måtte hente noen som var flinkere slik at hun ikke stakk feil. Denne gangen ville de sette på siden av håndleddet mitt igjen som de gjorde i Trondheim. Jeg ropte ut at det fikk hun ikke gjøre, for det var jævlig vondt. Hun hørte heldigvis på meg, og fikk satt inn sprøyte på hånda. Så begynte cellegiften å sige inn i kroppen min igjen. Den jeg får heter CHOP, og deles inn i tre typer, cyklofosfamid, doxorubicin og vinkristin, også får jeg prednisolon tabletter. (de smaker møkk.) Denne gangen ble jeg veldig sliten og svimmel, og den røde væsken er alltid værst, for den svir skikkelig i nesa. Jeg sa ifra at jeg hadde fått ømme fingre, og dette måtte jeg passe på, for det har noe med nervene gjøre. Så hvis det blir verre må jeg kanskje bytte cellegift. På tur hjem sovnet jeg, og når vi endelig kom hjem gikk jeg rett til senga, og der lå jeg i noen timer. Fikk besøk av Stian på kvelden, og det gjorde veldig godt. Vi satt bare i sofaen og så på Kourtney og Khloe take miami, hihi :-) Jeg sover så utrolig dårlig etter jeg har fått cellegift, så noen dager går jeg bare rundt som en zombie og ligger langflat på sofaen. 

I går grudde jeg meg veldig til å dusje håret, men må man, så må man. Jeg tok shampoo i den ene hånda mi og jeg masserte det godt inn i håret. Når jeg tok hendene vekk fra håret var de fulle av hår. Jeg må ærlig innrømme at jeg synes dette er veldig tungt og tårene trillet nedover kinnene mine. Etter at håret hadde tørket grudde jeg meg veldig til å børste håret, for jeg hadde en stor floke i bakhodet som garantert var masse hår som hadde løsnet og floket seg. Etter litt om og men, så begynte jeg å børste. Jeg legger med dette bilde fordi jeg tror egentlig ingen forstår hva det vil si når jeg sier at jeg holder på å miste håret. Jeg har veldig tykt hår, men dette er faktisk min femte haug med hår, og dere kan tenke dere hvor tynt håret mitt er nå. Jeg har til og med fått flekker der jeg ikke har hår i det heletatt. Jeg bruker å kjenne på de flekkene, huden er så myk, men også veldig sår. Jeg vil på ingen måte skremme noen, men jeg vil at folk skal få litt mer forståelse for hvordan dette er, for jeg kommer til å være skallet om noen få dager, og det tror jeg egentlig ingen helt skjønner.

I dag skal jeg bestille meg noen luer fra haargrossisten.no, og håper de kommer fort. Hvis dere vet om noen nettsider med litt fine luer, så er det bare å dele med meg :-)

helvetesuke


Nå har jeg tent litt lys på rommet og plassert meg godt i sofaen med keeping up with the Kardashians på skjermen, søndagskos. I morgen begynner en ny helvetesuke, for i morgen skal jeg ta 2.cellegiftkur. Jeg gruer meg veldig til å få den fæle giften i kroppen igjen, og jeg gruer meg til alle de fæle bivirkningene. Jeg har ikke lyst til å ta de ekle tablettene som hører til cellegiften som jeg må ta morgen og kveld i fem dager, den gir meg også veldig vond mage. Jeg vil ikke få sår i munnen og vondt i tennene igjen. Jeg vil ikke ta sprøyte i magen, for den gir meg hodepine og gjør at jeg får veldig vondt i kroppen. Alt dette gir meg også mensensmerter når jeg ikke har mensen, og det er noe jeg synes er helt idiotisk. Jeg har også fått ømme fingrer - det kjennes rett og slett ut som jeg har brent alle fingrene mine, og dette er vondt og plagsomt. Så smaker nesten alt av mat jævlig. Så må vi ikke glemme at håret faller av, og jeg er sår i hodebunnen. Jeg må også holde meg unna syke folk, for jeg får veldig dårlig immunforsvar. Jeg synes helvetesuke er et passende navn, men etter denne kuren er det forhåpentligvis bare fire igjen. 

dinner time






I går var jeg i så utrolig dårlig humør at jeg synes synd på Stian. De siste dagene har jeg mistet litt hår, men i går kunne jeg bare dra fingrene gjennom håret og få med en mengde med hår uten at det gjorde vondt. Det er som om håret visner og faller av. Så jeg gråt veldig mye til Stian, og jeg tror det er veldig tungt for han også. Etterhvert dro Stian hjem, og jeg gikk ut sammen med familien min og Hilde for å grille pølser. Klokken 18.00 skulle jeg møte Kicks-gjengen, så jeg fant ut at det var på tide å hoppe i dusjen og ordne seg fin til kvelden, for vi skulle på Grand å spise god middag. Etter en god dusj fønet jeg håret og børstet det. Jeg overdriver ikke når jeg sier at halve håret mitt ble borte i går. Jeg dro og dro, og det ble med mer og mer hår. Jeg begynte å gråte til mamma, og det var vel da det gikk opp for meg at jeg ganske så sikkert ikke har hår om en ukes tid. Jeg forstår vel nå hvorfor alle sykepleiene har hakket i hodet på meg hver gang at jeg kommer til å miste håret. Men jeg har bare hatt lyst til å klore ut øynene og rive av håret deres - men nå kan de bare holde kjeft. Etter veldig mye om og men tok jeg på meg litt finere klær og høye hæler, så dro jeg til Kicks. Jeg ble kjempefornøyd med valget med en gang jeg kom dit - det var så utrolig koselig :-) Det var veldig godt å se alle sammen igjen, men spesielt Trine, Tanja og Marte :-) Har også bestemt meg for at jeg skal ha like langt og fint hår som Marte når håret endelig begynner å vokse igjen. hihi ♥ Ettersom at jeg ikke kan drikke alkohol, så dro Marte og jeg hjem når alle de andre dro ut på byen - så igår la jeg meg godt under dyna med et stort smil om munnen.

love on top




Dagene går i surr for meg, og jeg synes dagene går alt for fort. Det går helt fint at dette halvåret går fort, men samtidig vil jeg bremse for harde livet. Onsdag dro mamma, Madelen og jeg til Trondheim for å dra til frisørsalongen som er på sykehuset. Jeg prøvde mange forskjellige parykker, og til slutt ble valget på en langhåret-parykk med rødbrun farge. Jeg har ikke orket å tatt bilde av den, for vi har egentlig ikke blitt så gode venner enda. Her om dagen ble jeg så forbanna at jeg kasta udyret i søpla, men plukka den opp igjen når jeg kom på at jeg måtte legge ut 900.- for den. Det gjør meg sint at jeg måtte legge ut en del selv fordi jeg ville ha en parykk med en mer naturlig kant. Såklart vil de fleste velge det, man vil ikke at folk skal se at man bruker parykk vel. Dårlig opplegg synes jeg. Så nå ligger den i eska si og der får den ligge en god stund. Etterpå dro vi en tur på malvik-senter og magneten, så da fikk jeg endelig dra kortet enda mer. Torsdag fikk vi besøk av tante, onkel, søskenbarn og RONJA. Jeg vil kidnappe Ronja og ha henne helt for meg selv, superfin voffs. Fredag brukte jeg mye av dagen min på å se Keeping up with the Kardashians, haha beste serien. Senere på kvelden dro mamma, Madelen og jeg på byen en tur, og da handlet jeg bursdagsgave til Camilla og noe til meg selv. Kjøpte også med jordbær, bringebær, smågodt, potetgull, dipp, brus og filmen, Savages som Stian og jeg kunne kose oss med til kvelden. 

filmkos

Mandag dro jeg tidlig til Levanger for å ta nye blodprøver, og prøvene viste seg å være fine, så da dro jeg fornøyd fra sykehuset. Neste mandag skal jeg tilbake, og da skal jeg ta min andre cellegiftkur - gruer meg veldig. På kvelden kom kjæresten på besøk, så jeg hadde kjøpt dream-is og bringebær som vi kunne kose oss med, og det ble såklart litt popcorn også. Vi så på Looper, og den anbefaler jeg på det sterkeste. Den var veldig min type film :-) Gleder meg til neste filmkveld med kjæresten min 

battle scars


Mandag dro mamma og jeg til st.olavs hospital veldig tidlig og jeg hadde såklart sovet utrolig dårlig, så jeg gikk rundt som en zombie og hadde lyst til å bite av hodet til alle sammen. Først måtte jeg ta nye blodprøver, og etter det ble det en legetime med undersøkelser, spørsmål og så videre. Deretter kom det en dame som skulle sette inn sprøyten slik at cellegiften kommer inn i kroppen. Først tenkte hun å stikke på hånda mi, men fant ut at hun ville stikke på siden av håndleddet mitt fordi det var bedre for meg. Jeg har aldri vært redd for sprøyter, men fy - jeg har aldri fått så vondt av en sprøyte før, og værste var at sprøyten falt ut, så hun måtte stikke på nytt igjen, men da stakk hun heldigvis bare i hånda. Etterpå måtte mamma dra hjem, og jeg ble sittende på rommet mitt med den ene sykepleien og fikk min første cellegiftkur. Jeg fikk tre forskjellige typer, to var gjennomsiktige og den ene var rød. Den røde gjorde så det svei i kroppen, spesielt i nesa, og den gjorde så jeg tissa rødt (det var litt morsomt). Etterhvert kom Stian for å holde meg med selskap, og etter å sett hva som ble servert til middag måtte jeg rett og slett spørre om jeg fikk dra fra sykehuset for å spise, og det var helt greit hvis jeg følte formen var grei. Så da ble det Peppes-date med kjæresten min, fordi om formen var litt så som så. :-)

Etter en lang natt med lite søvn var det bare å stå opp å sjekke temperatur og ta nye blodprøver. Jeg fikk også spist litt frokost før Stian kom, og deretter dro vi en liten tur til frisøren der jeg skulle få se og prøve parykker. Jeg fant noen jeg likte, så de skulle bestille en del oppover fra Oslo, så får jeg prøve igjen litt senere. Håper bare de blir fine på. Etter en tur til sykehus-apoteket dro vi endelig hjem, og det var så utrolig godt. De siste dagene har jeg vært veldig slapp og sliten, og jeg orker ikke all verden. Jeg har fått utrolig mye sår i munnen som gjør at det er vondt å spise og drikke. Jeg har også veldig vondt i magen, men kanskje ikke så rart når jeg skal ha i meg så mye tabletter mot alt mulig - og jeg har aldri smakt så vonde tabletter før, så har du tips til hvordan jeg får ned tabletter uten å kjenne smaken, gi meg tips! Ellers fikk jeg sprøyte i magen i dag som skal hjelpe beinmargen min, så idag har jeg skikkelig vondt i hele kroppen og er forbanna på grunn av de fæle sårene munnen. Det eneste positivet akkurat nå er at håret er på plass enda, og jeg kommer ikke til å kjenne noe på det før 2.cellegiftkur - jeg krysser enda alt jeg kan krysse for at håret klarer seg. 

I dag våknet jeg av hodepine og fikk full panikk fordi jeg trodde håret holdt på å takket for seg. Så i dag bestemte jeg meg for å ta en liten pleiedag, så jeg fikk skrubbet huden, farget brynene mine (har lyst til å farge den fantastiske etterveksten min, men jeg ser egentlig ingen vits i det..), klippet flere centimeter av håret, smøret inn kroppen med herlig bodylotion og sett the vampire diaries. Hvis formen er bedre i morgen skal jeg gå meg en tur, for jeg tror friskluft hadde gjort godt nå. Nå skal jeg legge meg godt under dyna og prøve å sove. Godnatt 

no giving up

Verdens beste mamma 

I dag er det morsdag, og mamma fikk en klem og en liten gave fra meg. Hun fikk et produkt fra joico og filmen Looper som hele familien kanskje skal se ikveld. Ellers blir det en bedre middag sammen med familien og etterpå blir det marsipankake og oreokake. Nam :-) Ellers har jeg skrevet og ordnet litt med papirer som skal sendes inn slik at jeg får ordnet med frikort og få tilbake litt penger fra da jeg dro til Radiumhospitalet og så videre. Så har jeg sett ferdig alt av sesong 5 av gossip girl, så nå har jeg kastet meg over utorrent og laster ned den aller siste sesongen til gossip girl. Herregud, det kommer til å blir trist. Hva i alle dager skal jeg se på etter det? Heldigvis begynner the walking dead igjen i morgen, og det gleder jeg meg veldig til! Men dør Daryl gidder jeg ikke å se mer. joda, nei. 

Jeg må vel huske å pakke også, for i morgentidlig drar jeg til sykehuset igjen og blir der en dag eller flere. Håper såklart på at jeg bare blir der en dag, for det er ikke så veldig koselig på et sykehus. Jeg vil ikke være der, for det er da det alltid går opp for meg at jeg faktisk er syk. Den dagen jeg mister alt håret, vipper og bryn - det er da det faktisk vises på meg at jeg har kreft. Jeg har bestemt meg for at jeg vil ha en parykk som er likt håret til Blair Waldorf eller Tone Damli. Hvis jeg først skal gå med den ekle greia, så skal den for all del være fin også. Jeg kjenner idag at jeg er veldig nervøs og veldig rastløs, og jeg tenker konstant på hvordan det blir i morgen og fremover. Jeg er så redd - men må man, så må man. Jeg får høre av så mange at jeg er sterk og alt det der, men hva annet skal jeg gjøre? Jeg kan ikke legge meg ned på gulvet og nekte å ta medisinen - fordi om det er noe jeg absolutt vil gjøre av og til. Jeg synes det er utrolig tungt, men jeg stenger meg ikke inne på rommet og gråter meg ihjel fordi - jeg velger heller å gå med hevet hode og rak rygg, for jeg skal da for all del komme meg gjennom dette også. :-)

I know everything happens for a reason, but sometimes I wish I knew what that reason was






Søndag dro mamma og jeg til Oslo, først tok vi tog til Værnes og deretter tok vi fly til Gardermoen. Etter enda mer tog og taxi var vi endelig fremme til Radiumhospitalet. Det første jeg tenkte da jeg gikk til resepsjonen var "trist" - det var et veldig trist sykehus. Etterhvert kom tante Lena, tante Maria, Onkel jan, Hallina, Orban og Starzhek. Det var utrolig godt å se de igjen, men hadde vært helt perfekt om oldemor hadde vært der også. Jeg hadde ikke så utrolig mye å si, men det var bare veldig godt å lytte på alle som snakket om alt annet enn sykdommen min. Noen ganger blir det alt for mye om den jævelskapen. Mandag var det bare å stå opp tidlig, for klokken halv 9 hadde jeg time til pet-scan. Jeg måtte faste i 6 timer og drikke mye vann. Det ble en del venting, men det gikk veldig bra. Jeg er bare veldig lei av blodprøver, og armen min begynner å bli sår etter all stikkingen. Slik blir det når jeg absolutt vil at de skal stikke i den venstre armen.

Etter å ha fastet i alt for mange timer kastet jeg meg over hotellmaten, og etterpå dro mamma og jeg på en liten shopping-tur. Ble noen godbiter på meg, men tenkte jeg kunne lage eget innlegg om det :-) Tiden gikk fort, og plutselig var det på tide å dra hjemover til Steinkjer. Fikk såklart en telefon om at jeg skulle komme til Trondheim på torsdag, så i morgen skal jeg til sykehuset for å ta flere blodprøver, ha samtale med legen, så skal jeg til kvinne-barn-senteret. Der skal jeg kanskje ta noen prøver og ha samtaler. Jeg viste faktisk ikke at man kunne bli steril eller at det ble vanskeligere å få barn av å få cellegift. Så der fikk jeg såklart enda et slag i trynet. Jeg har alltid sagt at jeg ikke vil ha barn, men såklart vil jeg jo ha en liten baby en vakker dag. Jeg blir så sint når noe slikt kan ta ifra meg den muligheten. Men skal ikke ta sorgene på forskudd. Mandag 11. februar er dagen jeg blir innlagt for første gang, og starter min første cellegift-kur. Jeg er egentlig veldig redd og nervøs for hvordan det kommer til å føles, og hvordan tiden blir etter det. Tiden vil vise. 

, Steinkjer

Mitt navn er Linda Bobel, er 23 år gammel, bor i Trondheim og er utdannet hudpleier. Frisørlærling hos H2 Nordre. Her skriver jeg om livet mitt med venner og familie, skole, samt mote, inspirasjon og andre aktuelle ting som opptar meg. kontakt meg: lindabobel@hotmail.com

Kategorier

everyday fotografier innkjøp inspo music
hits