januar 2015

Counting stars

Ferien er over, og i morgen skal jeg pakke sammen, så drar jeg til Trondheim igjen på torsdag. Jeg er litt spent på hvordan det blir, og smågruer meg til å dra tilbake til hybelen. Til sommeren må jeg flytte ut uansett, så skal prøve å finne noen å bo sammen med til da. På fredag starter jeg i min nye jobb som lærling hos H2 Nordre, og herlighet som jeg både gleder og gruer meg! Men tror det kommer til å bli kjempespennende og veldig lærerikt. 

I dag har jeg vært til tannlegen for en liten sjekk, og her var det ingen hull og alt var fint. Det eneste jeg må vurdere er å trekke noen visdomstenner, men det var ikke noe å stresse med, så den skal jeg tenke litt på. Ellers dro jeg en liten tur på Amfi, og ble stående å prate med Kari Mette som jeg jobbet sammen med på Kicks. Fikk kjøpt meg litt forskjellig også, kanskje jeg legger med noen bilder av det i morgen hvis jeg har tid. Nå sier jeg godnatt :-) 

Takknemlig

Nå er vi i 2015, og det kjennes egentlig ganske greit ut. Jeg husker egentlig ikke så utrolig mye fra 2014, men jeg vet jeg har lært utrolig mye. Jeg har alltid følt jeg har måttet nikket og gjort det alle føler jeg må gjøre - men er flink til å gå andre veien fordi også. Jeg glemte meg selv i det hele. Da jeg ble syk ble jeg den mest egoistiske personen jeg noen gang har møtt - men det var godt. Jeg glemte Stian og venner i det hele, og mistet mye den perioden. Men er ting ment til å være, så kommer man som regel tilbake til hverandre også. Når man får en sykdom som snur livet opp-ned og i tillegg skal sitte å nikke og gjøre andre fornøyde, så er det utrolig slitsomt. Her lærte jeg fort hvem som egentlig var vennene mine og ikke, og jeg lærte utrolig mye om meg selv. Jeg snakket ikke så mye til noen om hvordan det egentlig var å ha kreft, og helt ærlig har jeg fortrengt det aller meste. Eneste ordet jeg kommer på er smertehelvete. Jeg lærte meg å tenke "jeg klarer alt hvis jeg bare vil", og jeg er sterkere enn mange andre og det gjør meg stolt av meg selv.

2014 startet med at jeg kastet ifra meg parykken, og jeg har aldri vært så pissredd for å dra på jobb før. Men her kom det kun fine ord og komplimenter. Etterhvert fikk jeg håret i strikk, og det var så utrolig godt! Jeg gjorde det jeg ville, men husker jeg fikk en hel del pes for enkelte ting også. Jeg fikk også uutholdelige smerter av anfall jeg fikk, og jeg trodde faktisk jeg skulle dø noe som gjorde meg livredd. Her ble det prøver, og jeg fikk vite jeg hadde gallestein. Fikk operasjon rett før sommeren, og her lærte jeg nok en gang hvilke venner som stiller opp og ikke. Så etter denne episoden valgte jeg å tenke på meg selv og de som faktisk er der for meg. Jeg valgte bevisst å jobbe og være mest med familien den sommeren, og lærte igjen mye av meg selv.

Jeg søkte også skole, slik at jeg fikk mer utdanning og for å komme meg unna Steinkjer. Det aller verste var å dra fra familien min, og jeg savnet de utrolig mye det halvåret jeg gikk skole. Jeg dro også hjem noen helger for å være sammen med de og pusekatten min. Det lille halvåret med skole var ikke noe greit i det hele tatt, og jeg har aldri følt meg så liten og usikker på meg selv før. Til slutt lærte jeg å gi en stor F, men jeg har aldri hatt et så flott vitnemål før, og jeg fikk til og med 6 på muntlig/praksis eksamen. Og det TAKKET MEG SELV. 

I Trondheim fant jeg litt kjærlighet igjen, og jeg har funnet de aller beste vennene - og jeg trodde ikke de fantes. Her gir jeg så mye tillit, kjærlighet, latter - og det aller beste er at jeg får alt og mye mer i retur. Jeg husker ikke sist gang jeg lo så mye, og det å føle man kan fortelle noe til en person uten å få dømmende blikk og svar tilbake er så herlig. Det å stå midt i byen å gjøre og si noe forferdelig dumt, men man bryr seg ikke om de i rundt seg, for man er opptatt med å ha det gøy. Det er livet. Dette er ekte vennskap. 

Jeg er ikke overlykkelig for at jeg fikk lymfekreft, men jeg er glad for hvordan det formet meg til den personen jeg er i dag. Jeg ser ting på en helt annen måte, og jeg vet hva og hvem jeg vil bruke tiden min på - for den tiden er verdifull. Jeg er takknemlig for det livet jeg har, og det er en god følelse. Jeg hadde aldri startet å trene hvis jeg ikke ble syk, og jeg hadde kanskje heller ikke sett hvem som faktisk er mine venner og ikke. Tankegangen min er som oftest "jeg klarer alt hvis jeg vil", og jeg gjør som regel det. Jeg hadde lyst til å droppe skolen, men ikke faen om jeg skal - jeg skal klare det. Vil du prøve å rakke ned på meg, kommentere ting, og slenge dritt, værsågod - men da kommer det noe i retur eller jeg snur ryggen til før du får sagt det du skal. Dere som skal rakke ned, ta ifra tryggheten og selvtilliten til andre må ha det utrolig fælt med dere selv, og forståelig om dere ikke trives i eget selskap. 

Men til dere, tusen takk. Jeg har lært hva jeg fortjener og ikke, og jeg har lært å snu ryggen og gå. Jeg har lært meg å sette ned foten, og jeg har lært at det er bedre å være helt alene enn å føle seg alene sammen med andre. Takk for at dere måtte dele meningene deres om livet mitt, og takk for at dere tok ifra meg tryggheten og selvtilliten. Takk for ingen hilsningen på sykehuset, og hjertelig takk for alt, for det ga meg et spark bak og gjorde at jeg startet et nytt kapittel i livet mitt. Tusen takk, alt dette gjorde meg sterkere. 

2014 har lært meg så mye, men jeg setter en stor strek over hele det året, og storgleder meg til å se hva 2015 har å by på. Jeg vet jeg starter som frisørlærling nå i januar hos H2 Nordre, og jeg ser frem til nye eventyr. 

, Steinkjer

Mitt navn er Linda Bobel, er 23 år gammel, bor i Trondheim og er utdannet hudpleier. Frisørlærling hos H2 Nordre. Her skriver jeg om livet mitt med venner og familie, skole, samt mote, inspirasjon og andre aktuelle ting som opptar meg. kontakt meg: lindabobel@hotmail.com

Kategorier

everyday fotografier innkjøp inspo music
hits