januar 2013

radiumhospitalet

I dag våknet jeg av at noen fra sykehuset i Oslo ringte, så på mandag skal jeg på PET-scan. Det føltes som jeg fikk et slag i trynet igjen, for det er det skjer tenker jeg. Det er bare denne prøven igjen, så skal jeg rett på den helvetes medisinen - jeg vil ikke ha cellegift... og jeg vil heller ikke ha kreft. Mamma tror ikke det blir cellegift før om 1-2uker, så jeg håper hun har rett. Vi drar med fly på søndag, og sover over en natt, så blir det pet-scan halv 9 på morgenen. Vi skal ikke hjem før på kvelden, så får vel en mulighet til å bruke litt penger også. Det hjelper noen ganger å dra litt kort. 

face your fear, accept your war


Etter den dagen jeg fikk vite at jeg har lymfekreft har jeg vært veldig flink til å være med på det meste. Så jeg har vært på melodi grand prix sammen med Stian og familien hans. Jeg har tatt med meg Madelen og Stian ut for å stå på skøyter, noe som var utrolig morsomt og lenge siden sist! Så har jeg hatt en koselig kosekveld sammen med Kine, Trine og såklart Oliver :-) Jeg har vært mye med kjæresten, og har fått masse kjærestekos  Jeg har også vært på kino å sett Django sammen med Tanja, Daria og Ellen. Den anbefales på det sterkeste, utrolig bra film! Så har jeg vært på en liten shopping-runde sammen med Marte og Malin. Jeg har også vært veldig mye med familien og pusekatten såklart. 

Fredag forrige uke dro mamma, pappa og jeg til Trondheim tidlig, fordi jeg skulle på sykehuset for å ta noen prøver og få litt informasjon. Vi startet først med noen blodprøver, og jeg tror alltid de tømmer meg for blod, men jeg overlever hver gang. Så måtte vi vente i to timer før vi skulle møte legen, så da ble det litt frokost på en liten cafè. Når klokken endelig ble 10:40 fikk vi komme inn og vi fikk informasjon om hvordan det ble fremover. Jeg skal først til Oslo for å ta en PET-scan slik at de er helt sikker på at det bare er kreft i lysken, og slik vet de hvor mye cellegift jeg skal få slik at det ikke blir for mye eller for lite. Etterhvert som de vet alt så begynner jeg med cellegift og skal få 6 kurer med 2-3 ukers mellomrom. Til slutt kan det hende jeg får en strålebehandling. Jeg får en type cellegift som gjør at jeg antageligvis mister håret, så jeg har spurt etter om å bruke ishette, men legen anbefalte det ikke ettersom at den vil gjøre at cellegiften ikke kommer overalt i kroppen. Jeg ble såklart veldig sint først, men legen vet best og det viktigste er at jeg blir fortere frisk. Til slutt sjekket de hjertet mitt, og der fikk jeg høre at jeg hadde et kjempefint og sprekt hjerte, og damen som sjekket sa at jeg var flink som aldri har røyket i hele mitt liv - det gjorde meg stolt. Opptur! Det ble også en liten shopping-runde med mamma og pappa, så da fikk jeg endelig kjøpt jakken jeg ønsket meg, enda en opptur! 

Ellers går humøret veldig opp og ned, noen dager er jeg mer opptatt av Gossip girl og problemene til Chuck og Blair, og noen dager er jeg veldig på gråten fordi jeg synes alt er utrolig urettferdig. Noen dager er jeg så forbanna sint at jeg nesten eksploderer når noen legger ut om at de har det utrolig fælt på grunn av en liten influensa eller at de ikke aner om de vil være blondine eller brunette, og noen dager ler jeg alt bort og synes livet er herlig uansett hva som har skjedd. Jeg er egentlig mest sint og lurer hele tiden på hva jeg gjorde for å fortjene dette, men jeg har egentlig innsett at ingen fortjener å få en kreftdiagnose. Jeg synes ikke engang min største fiende fortjener å få kreft. Jeg er veldig trist på grunn av det med håret mitt, det vakre håret mitt. Som lillesøsteren min på 8 år sa "du har så fint hår, æ synes dem ska finn opp en medisin som gjør at du kan ha håret ditt" Det synes jeg også, men som sagt - mye viktigere at jeg blir frisk. MEN om noen sier "det vokser ut igjen" en gang til, så vil jeg be den personen om å barbere bort håret selv - for det er ikke så lett.

Men jeg er også veldig takknemlig og glad, for jeg har egentlig vært veldig heldig, for jeg har en type kreft som må bort nå, og ikke en jeg må leve med resten av livet.

my only one






fikk en kjempefin orkidè av verdens beste kjæreste 

life is not about waiting for the storm to pass, it's about learning to dance in the rain

Dette blir ett veldig langt og personlig innlegg, men har snakket med de irundt meg og har bestemt meg for at det er godt å skrive ned det som skjer og tanker som jeg har. Jeg har skrevet at jeg har vært til lege og sykehus den siste tiden, og det er fordi jeg har hatt en vond kul i lysken i veldig lang tid. Den første tiden kom den og gikk som den ville, så legen trodde det var brokk. Sommeren i fjor begynte den å bli veldig stor og utrolig vond. Hvis jeg bøyde meg og jobbet veldig mye en dag hadde jeg vondt i flere dager, så jeg bestemte meg for å dra til legen igjen. Da ble det tatt mange forskjellige prøver, og jeg fikk beskjed om å dra til sykehuset for å ta en ultralydsundersøkelse av kulen. Jeg fikk da høre at det var veldig store lymfeknuter som helt sikkert var hovne og betente. Etter noen dager måtte jeg tilbake til sykehuset for å ta røntgen av lungene, og fikk høre av legen at alt var greit. I jula fikk jeg enda en kul på den andre siden av lysken, og den vokste veldig fort og var enda mer vond enn den andre. 

Jeg hadde tenkt å kontakte legen på nyåret, og fortelle han om dette og at jeg ikke kunne gå slik lengre. Men fikk brev av sykehuset om at jeg skulle på kirugisk poliklinikk. Jeg fikk bedøvelse og han begynte å skjære et hull, og skjærte deretter av biter av lymfen og sydde igjen. Jeg fikk beskjed om at jeg fikk høre svarene om en ukes tid. Onsdag dro mamma, Madelen og jeg nedover til byen fordi Madelen skulle på dans. Mens Madelen var på dans dro mamma og jeg for å handle, og etter vi hadde satt oss i bilen igjen så hadde noen ringt oss fra sykehuset, så mamma ringte tilbake. Jeg tror egentlig jeg viste hva som kom, og hadde vel hatt tanken lenge, men man vil jo ikke tenke det verste. Etter telefonsamtalen så jeg på mamma en gang og begynte å gråte, jeg hadde så asbolutt rett. Jeg har lymfekreft. Jeg tror denne beskjeden må ha vært en av de aller verste jeg har fått i mitt 21år lange liv. Det var som et slag i trynet, og jeg begynte å tenke på håret mitt, hvorfor akkurat meg og hva jeg hadde gjort for å fortjene dette. Torsdag var mamma og jeg på sykehuset veldig tidlig. Jeg tok blodprøver, beinmargsprøve (noe som var veldig ubehagelig), CT og mye annet. Vi kom hjem i 5-6tiden, og fredagen måtte vi tilbake for å sjekke en kul i ene brystet. Det var heldigvis bare en vanncyste. 

Jeg føler det er mye bedre at jeg skriver ned hva som har skjedd og hvordan ting blir fremover, istedenfor at ting kommer ut feil fra andre personer. Jeg skal til Trondheim neste uke og da begynner jeg med cellegift. Jeg gruer meg veldig, og er veldig spent på hvordan jeg kommer til å reagere. Blir jeg dårlig? mister jeg det nydelige håret mitt? hvordan blir tiden fremover? Jeg tror det kommer til å bli utrolig tøft fremover, og jeg håper såklart at håret mitt klarer seg gjennom denne perioden. Håret er det som gjør meg meg, og jeg tror ikke jeg takler å miste det. Da tror jeg tiden blir enda værre. Jeg synes såklart alt dette er ufattelig urettferdig. Den første dagen gråt jeg veldig mye, og de siste dagene har jeg bare vært veldig sint. Jeg er så sint at jeg har vondt i hele kroppen, men samtidig er jeg utrolig trist.

Jeg er utrolig glad for at jeg har en flott familie, kjæreste og venninnegjeng som er der for meg og støtter meg gjennom det hele. Dette blir utrolig hardt, men det skal gå bra. 

Trondheim






Fredagen dro jeg meg selv ut av senga, dusjet, ordnet meg og pakket ferdig. Så når klokken nærmet seg 2 dro jeg til Stian, så dro vi videre til Trondheim :-) Først var vi innom Anders, og der ble det så vi spiste hamburger før vi dro videre til hotellet. Lørdagen sto vi opp i rett tid, spise frokost på hotellet, og etter at vi hadde ordnet oss, gikk vi en tur til Torget. Ingen av oss handlet så utrolig mye, men noen godbiter fant vi. Jeg fant meg en hvit genser i et herlig stoff, brunt skjerf, veske og body butter fra the body shop :-) Senere på kvelden ble det middag på Egon tårnet, og det var så utrolig koselig.  Etter en herlig middag ble det så vi dro på kino - snedig når kinoen er rett ved siden av hotellet! Vi så på Gangster Squad, og det tror jeg er en av de beste filmene jeg har sett på lenge. Så den anbefales! Søndagen sov vi lenge, spiste frokost og dro hjem i rett tid. Jeg fikk denne Trondheimsturen i julegave fra Stian, og jeg er så utrolig fornøyd og har hatt en super helg sammen med kjæresten 

kjærestehelg i Trondheim

Nå ligger jeg godt plasser i senga sammen med Stian, vi spiser godis og ser film. Blir ikke noen nye innlegg før søndag, for denne helgen skal jeg ha kjærestehelg i Trondheim. Ha en flott helg, det skal jeg :-)

nyttårsaften


Nyttårsaften ble feiret sammen med familien, og det var så utrolig koselig. Vi spiste biff med godt tilbehør, og etter det ble det tvkos med masse god dessert. Da klokken nærmet seg 00:00, så gikk vi ut og så på fyrverkeriet. Endelig et nytt år og nye muligheter :-) I dag sov jeg helt til klokken tolv, og det føltes nesten ut som jeg hadde vært på fest eller noe for jeg var så utrolig sliten. Jeg har vertfall vært i en skikkelig søndagsmodus i hele dag. Så i dag har jeg ligget på sofaen og sett alt for mye av sex and the city, hehe. Nå har jeg funnet senga, og gleder meg til å sove lenge i morgen også. Har også smurt håret godt inn i en god hårkur fra kms som jeg skal ha i til i morgen. Jeg har veldig lyst til å stripe håret lyst, så før jeg i det heletatt bestemmer meg for noe, så skal jeg kure det godt først. stakkars håret. 

Men nå må jeg sove, så godnatt :-)

, Steinkjer

Mitt navn er Linda Bobel, er 23 år gammel, bor i Trondheim og er utdannet hudpleier. Frisørlærling hos H2 Nordre. Her skriver jeg om livet mitt med venner og familie, skole, samt mote, inspirasjon og andre aktuelle ting som opptar meg. kontakt meg: lindabobel@hotmail.com

Kategorier

everyday fotografier innkjøp inspo music
hits