Takknemlig

N er vi i 2015, og det kjennes egentlig ganske greit ut. Jeg husker egentlig ikke s utrolig mye fra 2014, men jeg vet jeg har lrt utrolig mye. Jeg har alltid flt jeg har mttet nikket og gjort det alle fler jeg m gjre - men er flink til g andre veien fordi ogs. Jeg glemte meg selv i det hele. Da jeg ble syk ble jeg den mest egoistiske personen jeg noen gang har mtt - men det var godt. Jeg glemte Stian og venner i det hele, og mistet mye den perioden. Men er ting ment til vre, s kommer man som regel tilbake til hverandre ogs. Nr man fr en sykdom som snur livet opp-ned og i tillegg skal sitte nikke og gjre andre fornyde, s er det utrolig slitsomt. Her lrte jeg fort hvem som egentlig var vennene mine og ikke, og jeg lrte utrolig mye om meg selv. Jeg snakket ikke s mye til noen om hvordan det egentlig var ha kreft, og helt rlig har jeg fortrengt det aller meste. Eneste ordet jeg kommer p er smertehelvete. Jeg lrte meg tenke "jeg klarer alt hvis jeg bare vil", og jeg er sterkere enn mange andre og det gjr meg stolt av meg selv.

2014 startet med at jeg kastet ifra meg parykken, og jeg har aldri vrt s pissredd for dra p jobb fr. Men her kom det kun fine ord og komplimenter. Etterhvert fikk jeg hret i strikk, og det var s utrolig godt! Jeg gjorde det jeg ville, men husker jeg fikk en hel del pes for enkelte ting ogs. Jeg fikk ogs uutholdelige smerter av anfall jeg fikk, og jeg trodde faktisk jeg skulle d noe som gjorde meg livredd. Her ble det prver, og jeg fikk vite jeg hadde gallestein. Fikk operasjon rett fr sommeren, og her lrte jeg nok en gang hvilke venner som stiller opp og ikke. S etter denne episoden valgte jeg tenke p meg selv og de som faktisk er der for meg. Jeg valgte bevisst jobbe og vre mest med familien den sommeren, og lrte igjen mye av meg selv.

Jeg skte ogs skole, slik at jeg fikk mer utdanning og for komme meg unna Steinkjer. Det aller verste var dra fra familien min, og jeg savnet de utrolig mye det halvret jeg gikk skole. Jeg dro ogs hjem noen helger for vre sammen med de og pusekatten min. Det lille halvret med skole var ikke noe greit i det hele tatt, og jeg har aldri flt meg s liten og usikker p meg selv fr. Til slutt lrte jeg gi en stor F, men jeg har aldri hatt et s flott vitneml fr, og jeg fikk til og med 6 p muntlig/praksis eksamen. Og det TAKKET MEG SELV.

I Trondheim fant jeg litt kjrlighet igjen, og jeg har funnet de aller beste vennene - og jeg trodde ikke de fantes. Her gir jeg s mye tillit, kjrlighet, latter - og det aller beste er at jeg fr alt og mye mer i retur. Jeg husker ikke sist gang jeg lo s mye, og det fle man kan fortelle noe til en person uten f dmmende blikk og svar tilbake er s herlig. Det st midt i byen gjre og si noe forferdelig dumt, men man bryr seg ikke om de i rundt seg, for man er opptatt med ha det gy. Det er livet. Dette er ekte vennskap.

Jeg er ikke overlykkelig for at jeg fikk lymfekreft, men jeg er glad for hvordan det formet meg til den personen jeg er i dag. Jeg ser ting p en helt annen mte, og jeg vet hva og hvem jeg vil bruke tiden min p - for den tiden er verdifull. Jeg er takknemlig for det livet jeg har, og det er en god flelse. Jeg hadde aldri startet trene hvis jeg ikke ble syk, og jeg hadde kanskje heller ikke sett hvem som faktisk er mine venner og ikke. Tankegangen min er som oftest "jeg klarer alt hvis jeg vil", og jeg gjr som regel det. Jeg hadde lyst til droppe skolen, men ikke faen om jeg skal - jeg skal klare det. Vil du prve rakke ned p meg, kommentere ting, og slenge dritt, vrsgod - men da kommer det noe i retur eller jeg snur ryggen til fr du fr sagt det du skal. Dere som skal rakke ned, ta ifra tryggheten og selvtilliten til andre m ha det utrolig flt med dere selv, og forstelig om dere ikke trives i eget selskap.

Men til dere, tusen takk. Jeg har lrt hva jeg fortjener og ikke, og jeg har lrt snu ryggen og g. Jeg har lrt meg sette ned foten, og jeg har lrt at det er bedre vre helt alene enn fle seg alene sammen med andre. Takk for at dere mtte dele meningene deres om livet mitt, og takk for at dere tok ifra meg tryggheten og selvtilliten. Takk for ingen hilsningen p sykehuset, og hjertelig takk for alt, for det ga meg et spark bak og gjorde at jeg startet et nytt kapittel i livet mitt. Tusen takk, alt dette gjorde meg sterkere.

2014 har lrt meg s mye, men jeg setter en stor strek over hele det ret, og storgleder meg til se hva 2015 har by p. Jeg vet jeg starter som frisrlrling n i januar hos H2 Nordre, og jeg ser frem til nye eventyr.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

, Steinkjer

Mitt navn er Linda Bobel, er 23 r gammel, bor i Trondheim og er utdannet hudpleier. Frisrlrling hos H2 Nordre. Her skriver jeg om livet mitt med venner og familie, skole, samt mote, inspirasjon og andre aktuelle ting som opptar meg. kontakt meg: lindabobel@hotmail.com

Kategorier

everyday fotografier innkjp inspo music
hits