I know everything happens for a reason, but sometimes I wish I knew what that reason was






Søndag dro mamma og jeg til Oslo, først tok vi tog til Værnes og deretter tok vi fly til Gardermoen. Etter enda mer tog og taxi var vi endelig fremme til Radiumhospitalet. Det første jeg tenkte da jeg gikk til resepsjonen var "trist" - det var et veldig trist sykehus. Etterhvert kom tante Lena, tante Maria, Onkel jan, Hallina, Orban og Starzhek. Det var utrolig godt å se de igjen, men hadde vært helt perfekt om oldemor hadde vært der også. Jeg hadde ikke så utrolig mye å si, men det var bare veldig godt å lytte på alle som snakket om alt annet enn sykdommen min. Noen ganger blir det alt for mye om den jævelskapen. Mandag var det bare å stå opp tidlig, for klokken halv 9 hadde jeg time til pet-scan. Jeg måtte faste i 6 timer og drikke mye vann. Det ble en del venting, men det gikk veldig bra. Jeg er bare veldig lei av blodprøver, og armen min begynner å bli sår etter all stikkingen. Slik blir det når jeg absolutt vil at de skal stikke i den venstre armen.

Etter å ha fastet i alt for mange timer kastet jeg meg over hotellmaten, og etterpå dro mamma og jeg på en liten shopping-tur. Ble noen godbiter på meg, men tenkte jeg kunne lage eget innlegg om det :-) Tiden gikk fort, og plutselig var det på tide å dra hjemover til Steinkjer. Fikk såklart en telefon om at jeg skulle komme til Trondheim på torsdag, så i morgen skal jeg til sykehuset for å ta flere blodprøver, ha samtale med legen, så skal jeg til kvinne-barn-senteret. Der skal jeg kanskje ta noen prøver og ha samtaler. Jeg viste faktisk ikke at man kunne bli steril eller at det ble vanskeligere å få barn av å få cellegift. Så der fikk jeg såklart enda et slag i trynet. Jeg har alltid sagt at jeg ikke vil ha barn, men såklart vil jeg jo ha en liten baby en vakker dag. Jeg blir så sint når noe slikt kan ta ifra meg den muligheten. Men skal ikke ta sorgene på forskudd. Mandag 11. februar er dagen jeg blir innlagt for første gang, og starter min første cellegift-kur. Jeg er egentlig veldig redd og nervøs for hvordan det kommer til å føles, og hvordan tiden blir etter det. Tiden vil vise. 

4 kommentarer

haarsekk

07.02.2013 kl.06:03

Lykke til med alt framover, jeg får ikke sagt det nok! Tenker på deg ofte, og jeg tror dette kommer til å gå bra, etter hva jeg har skjønt så er du en fighter :-) Jeg heier på deg <3

Anja

07.02.2013 kl.07:06

Dette klarer du! Jeg heier på deg! Masse masse lykke til! :-)

linda bobel

09.02.2013 kl.19:21

haarsekk: tusen hjertelig! det gjør så godt å hør det! :-) <3

linda bobel

09.02.2013 kl.19:21

Anja: tusen takk :-)

Skriv en ny kommentar

, Steinkjer

Mitt navn er Linda Bobel, er 23 år gammel, bor i Trondheim og er utdannet hudpleier. Frisørlærling hos H2 Nordre. Her skriver jeg om livet mitt med venner og familie, skole, samt mote, inspirasjon og andre aktuelle ting som opptar meg. kontakt meg: lindabobel@hotmail.com

Kategorier

everyday fotografier innkjøp inspo music
hits